Walking down memory lane....

Har brukt de siste dagene til å få litt mer orden og system i bildene våre.
Innimellom går det fort, men stort sett blir det jo til at jeg stopper opp litt da, sitter og smiler for meg selv mens jeg ser igjennom bilder fra barna var små:)
Og nå sitter vi her med 4 jenter som ikke er så små lenger! Husker godt da jeg traff Vikingen min for 8 år siden, var så nervøs da jeg skulle møte døtrene hans for første gang. Det viste seg at det var uten grunn, de var jo så skjønne:) <3
Og nå er de på vei ut i livet på egenhånd.
Det er da jeg blir sittende og tenke at jeg føler jeg er på et tog, og at jeg fortvilet leter etter nødbremsen mens noen sier at det er ingen vits, går ikke an å stoppe uansett.
Det er slik det føles, jeg tror det er verre for meg som mamma enn for jentene selv. Jeg er ikke klar, vil holde de fast og aldri gi slipp og tenker at vi er de eneste som kan passe på at det aldri skjer de noe.
Så er nå ikke en gang livet sånn da, jeg er nok ikke den eneste mamman som har hatt det sånn;)
Fremdeles vil Turkisa sitte i armkroken min, gi meg en klem og vise meg hvor glad hun er i meg, hun liker at jeg er hjemmeværende om dagen, og jeg nyter det som best jeg kan tross skuldre og nakke ikke vil være helt enige.
Rundt meg popper det ut babyer både her og der, hehe, koser meg fælt med tantejenta mi når hun er her, og minnes da mine egne var så små.
Hver alder har sin sjarm og det stemmer jo, savner ikke så veldig hylinga og trassaldrene, hehe.
Jeg håper jeg har lært bort alt fornuftig jeg kan og at jentene våre har fått verdier som er viktige for de.
Det viktigste jeg vet jeg sier gang på gang, er at de skal være seg selv, stå for det de tror på og som er viktig for de, ikke la janteloven styre og uansett hva de gjør, kommer jeg til å elske dem.
En mors kjærlighet stopper aldri....<3